Dette er en sann historie om en kvinne som ble alvorlig skadd da hun falt ned i en kløft på et fjell, i den amerikanske delstaten Utah. Heldigvis hadde hun med seg sin beste venn, hunden Taz.
Danelle Ballengee var ute og løp i et bergområdet i Utah, sammen med sin 3 år gamle hund Taz. Det var ganske kjølig ute – en perfekt dag for å jogge seg en tur.
Området hun løp i var et vakkert landskap med dype daler og bratte fjellskråninger. Landskapet er formet av elvene som rant der før, og kløftene i bergene kan være flere hundre meter dype – noe som gjør området ekstremt farlig.
Plutselig snublet Danelle og falt ned i en 20 meter dyp sprekk. Hun landet på beina og knakk sammen. Danelle var tøff, og trodde først at det ikke var så ille. Hun presset hendene mot bena og pustet ut. Hun hadde iallefall ikke blitt lammet. Hun så seg litt rundt, og innså raskt at det ville ta lang tid å klatre opp.
Så skjønte hun at hun ikke klarte å reise seg.
Danelle hadde brukket bekkenet i fallet, og klarte ikke å bruke beina sine. Hun var i store smerter og hadde ingen mulighet til å komme seg opp. Taz sto fortsatt oppe ved stien.
Danelle visste at hun måtte komme seg ut derfra raskt, fordi den kalde vinteren kunne bety store problemer. Men siden hun verken klarte å stå eller gå, begynte hun å dra seg selv fremover.
Hver eneste bevegelse gjorde vondt. Det venstre beinet hennes var helt urørlig, men hun klarte å bruke det høyre kneet sitt for å ta seg sakte fremover. Men etter fem timer hadde hun bare beveget seg 100 meter. Danelle innså at hun kanskje ikke ville klare å komme seg opp uten hjelp. Men sivilisasjonen var langt unna, og ingen kunne høre henne skrike.
Hun la seg på ryggen og drakk det siste vannet hun hadde i flasken sin. Hun la hendene mellom lårene for å varme dem. Til høyre for henne var det en vanndam, og hun klarte akkurat å strekke hånden bort for å dyppe flasken i den.
Taz fant til slutt en vei ned til Danelle, som var overlykkelig over å få selskap. Hunden la seg ned ved siden av henne og ga henne litt varme.
Men det ble mørkere og kaldere. Danelle løftet hodet opp og ned for å prøve å holde varmen, men da hun ikke orket mer, lå hun bare i ro og så på stjernehimmelen.
Da hun våknet neste dag, så hun at Taz lå ved siden av henne, og lekte med en pinne. Hun begynte å rope etter hjelp igjen, og håpet at noen gikk forbi og kunne høre henne. Noen få øyeblikk senere var Taz borte.
Etter en time var han tilbake igjen. Danelle skjønte at Taz kanskje var hennes eneste håp, så hun prøvde å snakke til ham.
«Taz, jeg er skadet og trenger hjelp. Kan du hente hjelp?»
Hunden forsvant fra stedet, og Danelle var alene igjen. Hun hadde ingen anelse om hvor han tok veien, og ble irritert på seg selv. Taz var jo bare en hund. Han kunne jo ikke forstå.
Det ble mørkt igjen, og Taz kom tilbake alene. Han var ikke en magisk hund som kunne skaffe hjelp, men Danelle var iallefall glad for å få selskap og litt varme fra ham igjen.
Etter den andre natten forsvant Taz igjen. Nå hadde også vennene til Danelle begynt å bli bekymret. Noen av de hadde begynt å lett etter henne, og funnet bilen hennes. Men hun var langt fra bilen. Bego Gerhart var en av de som lette etter henne.
Han fant til slutt Taz.
Han visste at han skulle lytte til hunden, fordi hunder sanser ting. Taz nektet å la seg bli fanget av Bego, som bestemte seg for å følge etter hunden i stedet – og det var akkurat det Taz ville.
«Du har en veldig vakker hund.» sa Bego da han endelig fant frem til Danelle.
Bildene over er bare rekonstruksjoner av hendelsen, men de to bildene nedenfor er tatt fra den ekte redningen. Nederst i artikkelen kan du se et intervju med Danelle.
For en fantastisk innsats av Taz! Han skjønte at han måtte lete etter hjelp, men også at han måtte finne tilbake til Danelle for å varme henne.
Hva skulle vi gjort uten de fantastiske hundene våre?
