Vi har alle våre fordommer mot mennesker. Greg Heynen derimot, hadde sine fordommer mot kona sin hund: Zach, en blanding av pitbull og labrador. I dag forteller Greg denne historien:
«Min kone og jeg hadde hver vår hund før vi møtte hverandre. Hunden hennes var en pitbull-labrador-blanding ved navn Zack, og han hatet meg når datteren våre ble født. Jeg sa til kona mi: «Hvis han rører så mye som et hår på babyens hode, så er har borte!»
Vi tok med oss datteren vår hjem for første gang etter fødselen. Begge hundene sniffet og slikket på henne, og de logret vilt med halene sine. Jeg måtte dra Zack bort fra henne, fordi han ikke ville slutte å hilse og kose. Umiddelbart utnevnte han seg selv som datteren vårs beskytter, og når vi la henne den på et teppe på gulvet, la han alltid en labb på teppet selv.
[adsense2]
Zack elsket datteren min med hele sitt hjerte, og når de ble eldre, begynte de å sove i samme seng. Det var som om han visste når det var leggetid, og stilte seg opp ved trappen og gjorde seg klar til å slå følge til soverommet.
En dag ble Zack forgiftet av noen nabobarn, og det var den verste dagen i livet vårt. Å se datteren vår ta farvel med sin beste venn, som fortsatt lå på kjøkkengulvet, fikk både meg og min kone til å bryte ut i tårer. Klokken 8 den kvelden gikk datteren vår opp trappen for å legge seg. Det var da vi alle tre innså hva som hadde skjedd: Etter fem år vil ikke Zack slå følge opp trappen lengre.
Men det var da hunden min Sam, som også elsket datteren vår, reiste seg og løp etter henne. Han satte en labb på det første trappetrinnet, og kikket opp på henne. De gikk til sengs, og datteren min holdt tett rundt ham. De neste 6 årene før han døde, ventet Sam på henne ved trappen – hver eneste kveld.»
For en rørende historie! Den viser bare at kjæledyrene våre har forståelse for mye mer enn vi tror.
Del gjerne historien med venner og familie på Facebook!
