Dette er historien om den forlatte, hjemløse hunden Fulingen. Hver gang noen så ham, ble de skrekkslagne. Hunden var skadet, syk og så nesten dø ut. Men en sann dyrevenn kom til unnsetning, og det forandre livet deres for alltid.
Vi vet ikke om denne historien er sann eller ikke, men vi vet at den er svært trist, svært vakker, og veldig viktig.
Derfor ønsker vi å dele historien med dere:
«I leilighetskomplekset der jeg bodde, visste alle hvem Fulingen var. Fulingen var nabolagets hjemløse hund.
Det var tre ting han elsket: Å sloss, å spise søppel, og menneskelig nærkontakt.
Favorittinteressene hans og livet på gata hadde satt sine preg på han.
For det første så manglet han et øye. I tillegg manglet han et øre, og han hadde et benbrudd som ikke hadde grodd riktig, så det ene benet var misformet.
For mange år siden mistet han halen. Det eneste han hadde igjen var en liten stubb.
Hvis Fuling hadde vært en velstående hund med en omsorgsfull eier, hadde han nok vært vakker. Men har var skadet, dekket av sår og pelsen var skitten.
Alle reagerte på samme måte når de så Fuling: «Se, der er den STYGGE hunden!»
Alle barne i nabolaget ble advart mot å nærme seg ham. De voksne var redd for ham og jaget ham bort så fort de fikk øye på ham. Hvis Fuling nærmet seg hagen til noen, brukte vannslagen for å jage han bort.
Fra vinduet mitt kunne jeg se hvordan det påvirket Fuling hver gang han merket at han var uønsket. Han var så trist.
Når han så barn, begynte han å bjeffe med en gang, i håp om å få oppmerksomhet og kjærlighet.
Hvis noen ga han oppmerksomhet, ble de aldri kvitt han. Og uansett hvordan folk oppførte seg, ga han dem alltid en ny sjanse.
[adsense2]
Jeg ville, og jeg tenkte ofte på å ta hånd kom Fuling. Gi han kjærlighet, gi han et hjem. Befri han fra elendigheten.
Dessverre reiser jeg mye gjennom jobben min, så det var ikke en mulighet.
En dag sto jeg i leiligheten min, da jeg hørte en hund som skrek i panikk. Jeg skjønte med en gang at det var Fuling. Han hadde nærmet seg et eldre par, i håp om å få litt omsorg. De svarte med å gi han juling.
Jeg løp bort så fort jeg kunne for å redde han. Da jeg kom frem var han nesten livløs. Jeg plukket han opp og tok han med meg hjemover. Fuling ynket seg i smerte mens han kjempet for livet.
Plutselig, mens han lå døden nær i armene mine, begynte han å slikke meg på hånden. Jeg holdt han mot brystet mitt for å gi han varme og kos. Han fortsatt å slikke hånden min, og strøk meg samtidig på armen med labben. Selv når han følte de sterkeste smerter var det eneste han ville ha intimitet og kjærlighet.
Akkurat i det øyeblikket følte jeg at Fuling var den vakreste, mest elskelige skapningen jeg noensinne hadde sett. Ikke prøvde han å bite meg, rive seg løs eller stikke av. Han bare så meg rett i øynene og viste sin enorme takknemlighet for at jeg tok vare på ham.
Tårene begynte å renne nedover kinnet mitt.
Fuling døde i armene mine før jeg rakk å få han med hjem til leiligheten. Jeg satt å holdt han i flere timer etter at hjertet hans stoppet. Jeg tenkte på hvordan den arrete, deformerte gatehunden kunne forandre hele synet mitt på livet. Hvor snill og hvor ærlig han var.
Han lærte meg mer om empati og omtanke enn 1000 bøker, kurs og TV noen gang kunne gjort, og for det er jeg evig takknemlig. Han ble arrete på utsiden, og jeg på innsiden. Det var på tide for meg å fortsette livet mitt – og ta med meg kunnskapen som jeg fikk av verdens vakreste hund. Å behandle andre slik jeg ønsker å bli behandlet selv – uansett hva.
Mange mennesker ønsker å bli rikere, mer vellykket, mer populær eller vakrere. Men jeg…Jeg vil alltid prøve å være som Fuling – verdens vakreste hund.»
Vi tenker kanskje at budskapet er ting som man kan ta og føle på. Utdanning, kompetanse, jobb, og lignende. Men det viktigste er at vi tar vare på hverandre.
Derfor delte vi historien om verdens vakreste hund med dere. Vi håper dere føler det samme som oss om denne saken.
Del historien videre!
