Rytteren reiser hjem fra OL i Rio – for å redde hesten sin!

223

Atleter bruker minst fire år av livet sitt dedikert til en ting, og bare en ting: å trene til OL. Bare se for deg hvordan det føles å endelig tre inn på arenaen etter all treningen. Se for deg at du kommer dit – også må du snu du med en gang uten å få vise hva du er god for – til tross for all treningen. Dette skjedde med en under Grand Prix konkurransen i Rio.

De siste årene har den nederlandske dressurrytteren Adelinde Cornelisse vunnet både sølv og bronse i OL, pluss gullmedaljer på Europa- og verdensbasis. For alle disse medaljene hadde hun hesten sin, Perzival, å takke.

Dette året var paret klar til å kjøre på igjen. Dette var hva Adelinde hadde trent hardt for. «De første dagene i Rio gikk i følge planen: en rolig flytur, bra oppstabling og god trening,» skrev Adelinde på Facebook. «Perzival virket glad og i god form.»

Men istedet for å fullføre, bestemte Adelinde seg for å avslutte – midt i arenaen, foran tusenvis som så på.

Bla nedover for å se den sterke og rørende grunnen til hvorfor Adelinde og Parzival sin historie om vennskap har rørt tusenvis…

ad1
Dressur
rytteren Adelinde fortalte nylig denne historien på Facbeook:

«Min historie…

Mye har skjedd….

De første dagene gikk etter planen: en rolig flytur, bla oppstabling og god trening. Parzival virket glad og i god form.
Fram til i går morges… Jeg hadde planlagt å trene tidlig tirsdag morgen, så jeg var i stallen i sekstiden. Jeg sa god morgen til Perzival, da jeg la merke til at den høyre delen av hodet hans var hovnet opp, og han hadde sparket i veggene. Jeg tok temperaturen hans: og han hadde høy feber, men han så ikke syk ut.

Han spiste og drakk, og mens han gikk hadde jeg vanskeligheter med å følge han, som vanlig…»

ad2

«Jan Greve kom like etter for å sjekke med veterinærene og de konkluderte at han hadde blitt bitt av et insekt, en edderkopp eller noe form for dyr som er giftig. For å få giftene ut av kroppen hans måtte vi gi han medisiner. Fra halv seks til fem tiden samme dag gikk han på denne væsken med medisiner. Vi tok røntgenbilder av kjeven og det hovne området. Vi passet på at alt var ok. Alt virket OK.

På slutten av dagen hadde feberen gått ned og jeg gikk en liten tur med Parzival. Han så mye bedre ut og hevelsen i ansiktet hadde gått ned.»

ad3

«Da kom den vanskelig beslutningen… Vi spurte FEI om vi kunne bytte plasser innenfor teamet, slik at Parzi fikk tid til å komme seg. Vi ville konkurrere på torsdag istedet for onsdag, men FEI avslo denne forespørselen. På dette tidspunktet ville jeg ikke konkurrere mer. Perzival sin helse er viktigere enn noe annet i denne verden!

Jeg sov i stallen, og sjekket Parzi hver time… Jeg kom ikke til å la han være alene! Selvsagt fikk jeg ingen søvn…

Denne morgenen hadde feberen gått ned betraktelig! Hevelsen hadde også gått ned mer.»

ad4

«Ny vanskelig avgjørelse å ta.

Jeg hadde bestemt meg igår for å ikke konkurrere, men nå var temperaturen tilbake til normal, han så frisk ut, spiste og drakk godt og jeg ville heller ikke skuffe teamet… Jeg visste vi ikke hadde noen back-up plan, så hva skulle jeg gjøre?

[adsense2]

Mellom klokken 7 og 8 fikk vi lov til å ri inn på arenaen.»

ad5

«Jeg diskuterte med Jan Greve og Johan Rockz og bestemte meg for at vi skulle gå i 10 minutter å se hvordan han følte seg…

Og det gjorde vi… Vi gikk inn på arenaen, ridde noen runder og han så veldig lykkelig fin ut. Da vi kom tilbake til stallen var temperaturen fortsatt lav…

Igjen, ett vanskelig valg… Hva skulle vi gjøre? Han var i fin form, men du vet hva som skjedde igår… Ingen kunne fylle plassen min om jeg trakk meg, og jeg var nødt til å skuffe teamet. Spørsmål, spørsmål… Hva var lurt? Jeg diskuterte med flere veterinærer og med teamets trener.. FEI veterinærene kom og sjekket han rundt klokken 10.

Alle ga grønt lys til å konkurrere… Vi bestemte oss for å gi det ett forsøk.»

ad6

«Feberen var nede, noe som betydde at giften var ute av kroppen hans. Han hadde fortsatt litt hevelse på kjeven, men vi avkjølte det og hevelsen gikk ned…
Vi tok det rolig med oppvarmingen og ridde ikke fullstendig. Han var OK, selv om han ikke virket særlig sterk. Selvsagt var han normal iforhold til gårsdagen.

Jeg gikk mye for å spare energi.»

ad7

«Da jeg deltok følte jeg at han ga sitt beste og var den kjemperen jeg vet han her, han gir aldri opp… Men for å beskytte han, ga jeg opp. Min venn, min bestevenn, hesten som har gitt meg alt i hele livet mitt fortjener ikke dette…

Jeg takket for meg og forlot arenaen….

#tohjerter»

Adelinde er en helt! Det er så fantastisk at hun setter hesten sin foran alt annet i verden. Dette rørte meg!
DEL dette om du er enig i at en hest sin helse er viktigere enn å konkurrere!