Kris fra Prestonburg Kentucky sier adjø til sin hund, Jessie, på den mest rørende måten noen gang. Han skriver ett brev til henne. Dette fikk meg på gråten! Les brevet under og del gjerne denne artikkelen om du og ble rørt. Vakkert!
«Kjære Jessie»
Da jeg først adopterte deg hvisket jeg til deg «Du må leve for alltid, okei?». Gjennom årene når jeg forestilte meg livet uten deg, ville jeg igjen si til deg «Du må leve for alltid, okei?».
Jeg vil fortsatt ta deg med på tur. Halsbåndet ditt henger ved døren og venter på ordene «vil du gå tur?». Det har regnet mye denne uken og jeg ser av instinkt på klokken for å se om det nærmer seg tiden jeg bruker å ta deg med ut.
Hver gang jeg spiser kjeks eller potetgull, ser jeg meg rundt etter deg slik at jeg kan gi deg noen biter.
[adsense2]
Du var den perfekte hund for meg. Så rolig… så stille. Du tisset aldri eller tygget på ting. Du bjeffet så sjelden at du nesten skremte deg selv når du først gjorde det.
Du var med meg gjennom alle gode stunder og dårlige stunder. Du dømte meg aldri, selv når jeg veide 90 kg og svettet meg i hjel. Du logret alltid med halen for meg.
Jeg elsker hvordan jeg kunne stole på deg rundt barn. Når du ble eldre og pelsen din gråere, og noen av nabobarna kalte den for «bestemor.»
Selv når du ikke lenger kunne tygge eller var interessert i lekene dine, og måtte bli tatt med oftere på gåturer, elsket jeg deg så mye.
Du stolte på meg helt til slutten. Du trodde på meg når jeg fortalte deg at du ikke trengte leve for alltid og at det er greit å gi slipp.
Jeg følte livet forlate kroppen din og du tok en bit av meg med deg.
Jeg elsker deg, kjære Jessie jenta mi, og jeg ser deg snart. 1998 – 2016.»
Hvil i fred, Jessie. Jeg håper du har det fint der du er nå.
